Ta meg som et eksempel; Idrett: Fotball. Lag: Manchester United. Bilmerke: Range Rover. Klesmerke: Adidas. Forbilde: Barack Obama. Kommunikasjonsverktøy: Apple. Listen er fryktelig lang og for oss mennesker er det ikke alltid vi har et bevisst forhold til dette, men hvorfor er det slik at man velger en ting fremfor noe annet?
I løpet av min karriere har jeg lenge lett etter svar på dette spørsmålet. Etter å ha jobbet med markedsføring og kommunikasjon i snart 10 år, har jeg etterhvert lært at positive assosiasjoner handler om tillit. For mange handler tillit om relasjoner mellom to individer, og det er for så vidt sant. Men jeg vil også si at tillit kan bygges mellom en merkevare og et individ.
For hvordan bygges tillit og relasjoner? Jo, ved hyppige og nære interaksjoner med hverandre. Vi mennesker finner venner, kjærlighetspartnere, arbeidsgivere og kolleger som vi har et felles verdisett med, også ønsker vi å knytte oss tettere ved dem. De samme mekanismene brukes også i markedskommunikasjon. Ta Nike som et eksempel. Da de lanserte kampanjen med Colin Kaepernick resulterte dette i en tornado av følelser hos Nikes konsumenter. Noen brente skoene og treningstøyet sitt, mens for andre økte bare forelskelsen og følelsen av å høre til hos Nike. Nikes kommunikasjon var klar og tydelig: Vi er ikke noe for alle, men alt for noen. Det samme eksemplet kan også overføres til Apple. Kan norske bedrifter adaptere denne tankegangen? Definitivt! Hvordan? Ved å tørre.
100 % egen vinning!
Selv står jeg 100 % ved den leveregelen at jeg aldri omgås med mennesker som ikke gir meg lykke og trygghet. Dette er for meg det viktigste for å leve et godt liv. Denne leveregelen tar jeg med meg videre inn i arbeidslivet og på jobb.
Dette kan fort høres ut som en relativt banal tankegang, men jeg undres ofte hvorfor jeg skal gå på akkord med mine egne verdier, kun for andres gevinstrealisering? Jo, fordi jeg tror at ved å elske det du gjør, klarer du å skape noe som føles magisk. Ved å ha et ambivalent forhold til en oppgave, vil nok resultatet som kommer være deretter.
Jeg har tidligere blitt karakterisert som en som ikke var villig til å gjøre ting jeg ikke syntes var spennende eller givende nok. Det stemmer for så vidt, men jeg er ikke alene i den karakteristikken. Jeg tror at alle mennesker er slik. Forskjellen her ligger i hva vi liker og hva vi ikke liker. For meg, skal alt jeg gjør gi meg lykke og trygghet i en eller annen form. Ikke misforstå meg, jeg gjør masse ting jeg ikke synes er like gøy. Men de tingene jeg gjør som kan karakteriseres som “kjedelige” er alltid som et ledd i å nå et mål, som jeg til slutt setter pris på.
Selv har jeg ved flere anledninger uttalt at ingen mennesker gjør “veldedig arbeid”, kun for veldedighetens skyld. Vi gjør det 100 % av egen vinning. Ikke nødvendigvis for at alle rundt oss skal se på oss med måpende og store blikk, men for at vi selv skal føles oss gode etterpå. Det er den enkle biologien i det å gi barna våre de verktøyene og egenskapene som skal til for at de skal lykkes senere i livet – det føles godt!
Menneskelig kontakt
Leser du dette nå, kan du godt spørre deg selv hvor jeg vil hen med dette. Vel – jeg tror at ved å forstå noen av disse filosofiene vil du som person, kjærlighetspartner, kollega, arbeidstaker eller bedriftsleder ta mer evaluerte valg.
Etter noen år i markeds- og kommunikasjonsbransjen har jeg i utallige fora hørt snakk om B2B- og B2C- markedsføring, hvilke bransjer man jobber mot og hvilke teknikker som skiller dem. Jeg var lenge opphengt i denne metodikken og følte også lenge at det var vanskelig å skille dem. Det jeg etter hvert konkluderte med var at i de sammenhengene jeg følte at det var en gjensidig tillit mellom meg og en annen part, var det nøyaktig tilliten i relasjonen som avgjorde om resultatene ble gode eller ikke. For jeg tar ikke mine valg basert på bransjer, eller gamle skiller mellom bedrifts- eller konsumentkommunikasjon. Jeg tar mine valg basert på hvordan jeg og en annen part fungerer sammen. Deler vi de samme ambisjonene? Har vi flere av de samme verdisettene? Og ikke minst, føler jeg at jeg kan gi av meg selv i samarbeidet, samtidig som at motparten får gevinst? Hvis ja på alle disse, tar jeg enkle valg.
B2B/B2C vs. H2H
(Business-to-business/ Business-to-customer versus human-to-human. )
Det at markedskommunikasjon i dag handler om mennesket (Human2Human) er forsåvidt et gammelt begrep, men som enda ikke har etablert seg i de fleste fagmiljøene. Jeg møter fremdeles markedsførere som spør om jeg har jobbet med “den eller den” bransjen. For meg har slike spørsmål gitt meg grunn til å tro at vi kommuniserer ulikt med ulike bransjer. Og at vedkommendes tittel endrer måten vi formulerer oss på. Men er det ikke egentlig slik at når finansdirektøren i Equinor går hjem fra jobb så blir også han bare mannen i gata? Derfor mener jeg at vi ikke kan snakke til en bedrift, ei heller en tittel. Vi snakker til syvende og sist til mennesker.
Så vil nok spørsmålet om hvordan man kan tilnærme og anvende H2H-kommunikasjon dukke opp? Jo, ved å forsøke å komme nærmere de du ønsker å påvirke. Vi mennesker har fortalt historier så lenge det har vært et språk å kommunisere med. Vi tenker, husker og forteller historier. Vi er skapt for å huske historier. Faktisk i så stor grad at historier blir husket 22 ganger bedre enn fakta. Så ved å fortelle sine historier, tror jeg vi kan komme nærmere de vi ønsker å påvirke.
Ved å fortelle våre egne historier, som er ekte, nære og ærlige tror jeg vi kommer til å få bedre venner, kjærlighetspartnere, kolleger, ledere og samarbeidspartnere. For den menneskelige tilliten mellom alle disse funksjonene fungerer på nøyaktig samme måte – Den er universell!
